Bonnie og Clyde
Alors voilà, Clyde a une petite amie
Elle est belle et son prénom c'est Bonnie
I hjertet mitt kjører en bil
en støvete Ford fra trettitallet
åttesylindret, nystjålet
med Bonnie og Clyde i forsetet
Hun ler, han styrer
og veien er et åpent sår
gjennom præriens tørre puls
og prærien er en sulten coyote
rekende gjennom forgassere
og tennplugger
De er mine, disse to
mine egne feberdrømmer
mine motstridende hender
som skriver og river i stykker
river og skriver på rester
av bandanaer og bandasjer
mens sigarasken fyker
danner små tornadoer
over dashbordet, whiskey-eim
iblandet svette og adrenalin
Bonnie med lyn i blikket
en kule som synger når den treffer
Hun er ordene som brenner
som ikke vil stå stille
som kaster seg ut i natten
uten å spørre om lov
Hun skriver med blod og bensin
knuste drømmer og stjålne øyeblikk
Hun er Kaos som banker
i brystet mitt når verden sover
Hun sier: Skriv nå, skriv fort
la det eksplodere, la det falle
Og jeg lytter, jeg må
for hun er nådeløs
en storm som ikke kjenner grenser
Clyde er annerledes
Han holder rattet med rolige hender
øynene smale mot horisonten
Han er linjene som finner form
rytmen som puster i stillhet
Han er mursteinene i et hus
jeg aldri blir ferdig med å bygge
Han sier: Vent, tenk, vei ordene
la dem modnes som vin i kjelleren
Han er tålmodigheten jeg mangler
arkitekten som tegner broer
over Bonnies elver av ild
Han vil at alt skal vare
at diktet skal stå som en katedral
selv når vinden uler
Men de krangler, Bonnie og Clyde
krangler og puler, puler og krangler
Hun vil sprenge, han vil bygge
Hun vil skrike, han vil hviske
Og jeg, jeg er fanget i baksetet
med hendene fulle av papir
med blekket som renner
og ord som aldri finner fred
De kjører meg gjennom netter
gjennom byer som gløder og dør
gjennom marker der gresset
visker hemmeligheter til månen
Jeg ser dem i sidespeilet:
Bonnie med håret i vinden
Clyde med sneipen i munnviken
De er mine, men de eier meg
Noen ganger vinner Bonnie
Da blir diktet et rop
en sirene som splitter glass
en barberkniv festet
til en tornskatevinge
Det er rått, det er vilt
et prosjektil som aldri stopper
flerrer lag på lag av virkelighet
Andre ganger vinner Clyde
Da blir diktet et kart
en vei som fører et sted
en dør som åpner seg sakte
Men oftest er det ingen vinner
Bare veien, bilen, støvet
og lyden av motoren
bankende som et hjerte
De sier Bonnie og Clyde døde
i et bakhold
pepret med bly
blodet deres som maling
på en bil som aldri stoppet
Men i meg lever de videre
De kjører fortsatt
gjennom hjertets landskap
gjennom diktenes ørkener og skoger
Hun med revolveren
han med kompasset
Og jeg, jeg skriver
med begge deres hender
Jeg skriver
selv når veien forsvinner
Never go crooked. It's
for the love of a man that
I'm gonna have to die